Følger du med på OL? Er du imponert over ferdighetene, stilen, besluttsomheten, utholdenheten, elegansen og estetikken til utøverne som gjør det de er best på? Hvis du er som millioner av mennesker over hele verden i løpet av disse ukene, er du det. Når jeg ser ulike OL-arrangementer, tenker jeg på hvordan disse utøverne på mange måter ikke er som deg og meg, siden de er ekstraordinære.
Supermenneske
Det er få mennesker i hele verden som kan gjøre det de gjør - og gjøre det bra. Det er interessant å se hvor "overmenneskelige" mennesker kan være. Men er de forskjellige fra oss? Ikke for å underkjenne deres spesifikke ferdigheter og evner, som de har tilegnet seg gjennom mange års trening og oppofrelse, men på en måte kan vi alle lære oss å leve "olympiske" liv. Hva mener jeg med dette? OL er viktig for oss som seere, siden det representerer flere positive kvaliteter ved den verdenen vi lever i: Individer fra så mange forskjellige nasjoner samles i fred og konkurrerer i rettferdige konkurranser med et omfattende regelverk som er inspirerende.
De representerer det som skjer når alt (vel, nesten alt) går direkte med menneskekroppen. Lekene viser oss hva vi er i stand til - i teorien - ved å være mennesker. Og en del av denne konkurransen er å bli bedømt på demonstrasjonen av disse forsøkene, å ta gull (det ultimate), sølv (utmerket) eller bronse (bra), og til og med bare å observere deltakere (selv ikke-medaljevinnere) som kvalifiserte seg nok til å konkurrere (fortsatt prisverdig, til og med ekstraordinært). Hvis vi bruker de olympiske leker som en metafor for livet, hvordan går det da? Det "spillet" du har valgt, er den livsstilen du har valgt - både privat og profesjonelt.
Hvordan står det til?
Gull? Sølv? Bronse? Deltar du? Eller kvalifiserer du deg til den "grenen" du foretrekker? I livet har vi ikke olympiske dommere. Men vi har oss selv, etter vår egen subjektive vurdering av hvordan livet går. Hva skal til for å vinne gull? Jeg tror terapi er omtrent som trenerne som de olympiske utøverne har. Riktignok er det utøverne som til syvende og sist utfører den egentlige prestasjonen (litt som en terapiklient), men de ville sannsynligvis ikke prestert like bra uten en trener til å fremkalle, inspirere, veilede, avgrense, feilsøke og finne frem til det de har i seg. Utøverne oppnår mer med en fantastisk trener enn de kan oppnå uten.
Det er vanskelig å "vinne gull" hele tiden i livet, men det finnes øyeblikk da vi gjør det, og vi nyter følelsene som er forbundet med disse minuttene, og beholder dem i minnet som "høydepunkter" i våre egne liv. Noen mennesker oppnår massevis av gull, og vi ser dem hele tiden: de som presterer best på kontoret, superforeldrene som ser ut til å klare alt, kollegene på college som er vakre, talentfulle, rike, snille, sosialt aktive og ikke ser ut til å bli slitne, folkene på treningssenteret som ser ut til å gjøre alt bra og se bra ut mens de gjør det, naboene som ser ut til å "ha alt på stell" og får alt til å virke så enkelt. Vi ser også mye Silver - mennesker som gjør det bra, men som ikke gjør alt riktig, hele tiden.
Vær oppmerksom på
De er ikke perfekte, men det trenger de heller ikke å være. De oppnår mye, bare ikke det meste. Men de ser ut til å mestre ting oftere enn ikke. Når vi ser Bronze, ser vi mennesker med liv som gjør det meste riktig - men kanskje står enkelte feil i veien for den fullstendige prestasjonen. Kjendisen som vinner priser, men som havner i trøbbel på grunn av alkoholmisbruk. Politikeren som gjør store ting for mange mennesker, men som blir tatt i en skandaløs løgn. Forretningsmannen som skaffer seg store rikdommer - men som har utnyttet dem på en eller annen måte. De ville vært fantastiske, bortsett fra at det er noe som forhindrer storhet.
Så er det de som ikke vinner priser, men som deltar i livet. De skiller seg ikke ut, men det er bare noen få mennesker som virkelig stikker seg ut til enhver tid - det er det "å skille seg ut" er. De fleste av oss passer kanskje inn i denne kategorien, og det er OK. De gjør rett og slett "jobben" sin, dag etter dag, og nyter å spille - selv om de aldri får den store æren og anerkjennelsen. Og så finnes det mennesker som ikke engang er kvalifisert til å spille "Livsspillet": lovbrytere, mennesker som ikke engang prøver, mennesker som er for opptatt med å forstyrre og undergrave andres fantasier til noen gang å oppnå sine egne. Vi har alle sett, eller forstått, disse typene. Tapere. Opptatt av å være opptatt. Hatere. Gratispassasjerer. Utnyttere. Drittsekker.
Ta hensyn til
Du trenger ikke å være "den fyren" (eller jenta). Hva er det som holder oss nede? Hva slags "poengtrekk" er det som hindrer oss i å ta "medalje" i livet? Ønsker vi mer dedikasjon? Mer trening? Mer selvtillit? Mer ferdighetstrening? Mer "hell" (som er når forberedelser møter muligheter)? Mindre motstand fra andre mennesker? Mer hjelp fra andre? Mer oppmerksomhet på detaljer? Mer styrke og innsats fra oss selv? En bedre sti å løpe på, et basseng å svømme i eller utstyr å operere med (omgivelsene våre)? Vi kan ikke øke poengsummene våre for å oppnå gull hvis vi ikke vet hva poengtrekkene skyldes.
Dette er ting som behandlingen kan takle, og det kan den, sammen med mange, ofte. Vi trenger ikke å ta medalje i Life. Vi kan bare delta - og hva er det egentlig OL-utøverne gjør etter at de har fått medaljene sine og står i giv akt mens nasjonalsangen spilles? Ofte går de rett ut igjen og løper i terrenget, flyter i bassenget eller trener på treningsutstyret. De går tilbake til det de elsker å gjøre. Det er fint å vinne dekorasjonen, men veien dit er langt mer enn halvparten av gleden, både før og etter.
Konklusjon
Og for mange OL-deltakere vil de til slutt trenge å lære seg mer enn én "kamp", om ikke annet fordi alder og fysikk endrer seg med tiden. Så hvis du ikke tar medalje i Life, må du kanskje velge en annen kamp. Kanskje du må feilsøke med noen du stoler på, og vurdere å få coaching/terapi for å bli bedre. Livet er ikke en konkurranse, bortsett fra med deg selv. Du blir ikke dømt, bortsett fra av din egen samvittighet og dine egne standarder for hva som fungerer for DEG i dag. Når fakkelen er slukket, er det kanskje ikke avgjørende om du vinner eller taper - det er hvordan du spilte spillet. For de fleste av oss er det akkurat det som er gullet.